2 månedersjubileum

Da har det gått 2 måneder siden jeg forlot Molde og alle mine kjente og kjære. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vær en måned full av både latter, gråt, frustrasjon, lykke, missforståelser, språkproblemer og ikke minst lærdom. Jeg har aldri lært så mye på så kort tid som jeg har gjort på disse 2 månedene. Jeg har måttet tatt mine egne valg, satt ned foten når det har vært noe som ikke har vært helt greit og ikke minst lært meg å stole på meg selv og magefølelsen. Jeg har fått mange nye venner, som jeg allerede har begynt å fått litt internvitser med (det liker jeg.) Jeg har kommet mer inn i klassemiljøet og føler jeg har funnet "min plass."
Jeg har tatt taxi for første gang alene siden jeg kom ned hit, og jeg har fått gått alene på både shoppingsenteret og matbutikken. Ting som jeg hjemme tar som en selvfølge hjemme er ikke lenger en selvfølge her, men jeg begynner å skjønne mer og mer av systemet og kulturen.

beskriver litt av hviken frustrasjon jeg føler innemellom

Hverdagen har også inhentet meg for lenge siden, og det er godt å ha litt rutiner. Jeg blir f.eks vekt av Tia Paola mellom 07.38-07.43 hver dag med forkost på senga. Etter det er det skole fra 08.15-13.10, da går vi hjem å spiser middag, eller almorzar som det kalles her. Etter det er det skole fra 14.15-17.25 utenom mandager og fredager, da er det til henholdsvis 18.10!!!! og 15.45. Skolen er helt grei, kan ikke uttale meg så mye enda i og med at jeg knapt henger med i noen av fagene. Lærerne snakker veldig fort og med ord jeg aldri har hørt før. Men i oktober blir det andre boller, for da skal jeg nemmelig begynne med prøver selv. Det kan bli tøft, mildt sagt. Etter skolen er det hjem for å spise loff med smør og salami igjen. Det spiser jeg både til frokost, lunch på skolen og kvelds. Variert og sunt kosthold ja. I det siste har jeg byttet ut smøret og salamien med banan på loffen. Det syns de er helt merkelig, men jeg syns det er kjempegodt. Mens de drikker cola og juice/saft til hvert måltid sverger jeg til vann. Etter kveldsmaten er det lesketid frem til vi går og legger oss. Her har de nemmelig prøver så og si HVER dag. 

Noen av jentene i klassen min på grillpartyet vi hadde etter danseforestillingen

Har selvfølgelig introdusert klassen min for PhotoBooth, noe som ble godt motatt!

Ellers ble 2 månedersdagen feiret med prøve i faget Lenguaje som kan sammenlignes med språket Norsk hjemme, bare at det var Spansk her selvfølgelig. Prøven var om en film vi hadde sett. Etter godt sammarbeid med ordboka fikk jeg skrevet ned ett par gloser her og der med forskjellig bøyningsform i en og samme setning. Klarte å svare på alt utenom et spørmål og fikk en bra karakter og high-five av klassekameratene. Spiste også mitt siste gulrotkakestykke, litt vemodig igrunn. Etter alt dette bestemte jeg meg for å ta en liten "time-out" sammen med hunden. Jeg satte båndet i halsbåndet og dro henne med på en 5 km lang tur til stranden for å få litt frisk luft og nyte den fine utsikten derifra. En time senere var både jeg og hunden strålene fornøyd med dagen. 

i aksjon!

gulrotkaka mi falt sånn i smak at i allerede har fleire i bestilling, ikke verst!

Ellers håper jeg alt er bra med alle der hjemme. Hvis det er noe dere lurer på eller vil at jeg skal skrive om er det bare å gi en lyd fra seg i kommentarfeltet. Tar gjerne imot tips :-)

Nos vemos!

Nasjonaldagen +++

Da var det tid for blogging igjen. Jeg og bloggen har et litt av og på forhold har jeg merket. Det er bloggen sin feil, jeg sverger, for noen ganger nekter den meg å logge inn. Men jeg skal prøve å godsnakke litt med den så det blir en ordning på dette. Friends with benefits eller noe sånt.

Ja, siden sist har dagene gått i et og jeg vet såvdit hvor den siste uken har blitt av, tiden har bare flydd forbi. Og det liker vi. På torsdag spilte jeg den siste fotballkampen min med skolelaget. Vi har deltatt i en turnering mot andre skolelag, og guess what, laget mitt kom på 2.plass! Fortsatt litt skuffet over at jeg ikke scora et eneste mål, men meget fornøyd med at jeg heada da. Så mens vi fikk diplomet i hånda kunne jeg ikke unngå å legge merke til at det sto følgende: "Gratulerer Marte Skar med strålende innsats i baby-turnering ved San Patrici Colegio 2011." Ja, dere leste riktig, BABY turnering. Tenk det da dere, ikke hver dag jeg blir betegna som baby i en alder av 17 år. Og jeg som trodde jeg begynte å nærme meg de voksnes rekker. Flaks for meg fikk jeg bekrefta fra min kjære søster at dette var betegnelsen for 5'er fotball i Chile.

Etter premiutdelingen osv dro jeg svett og god for å handle strømpebukser til morgendagens store begivenhet, nemmelig danseforestillingen klassen har øvd på siden jeg kom hit. Jeg fikk beskjed om å kjøpe en hvit og en vanlig strømpis. Unyttig informasjon tenker du nå. FEIL sier jeg, FEIL. Jeg, Demi og Sebastian gikk nemmelig for å innta et bedre herremåltid på en av de mange fast-food sjappene de har på senteret, og som den glemske personen jeg er glemte jeg strømpisene mine med matbordet. (Ja mamma, dette skjedde selv om du har lært meg og alltid snu meg for å se om jeg har glemt noe.) Etter 5 minutter i bilen kom jeg på dette, vi snudde og sprang inn for å finne de igjen siden det var sent og vi ikke hadde tid til å kjøpe nye strømpiser. Men noen hadde tatt de, forbanna strømpis-stjelere. Dere er teite. 50 kr rett i dass, kjipe greier! Heldigvis visste Tia råd når jeg kom hjem meget sliten kl 11 på kvelden, uten strømpiser som jeg trente til neste dags forestilling. Vi heiv oss i bilen igjen og fikk kjøpt nye strømpiser. Du trodde vel at dagen stoppet der siden kl var 11, men det gjorde den altså ikke. Når jeg kom hjem skulle jeg prøve kostymet vi skulle ha til neste dag. Og guess what nok en gang, den var for liten! En stk sliten Marte som hadde vært ute siden kl 08.00 den morgenen så ikke sine arme rå og bestemte seg for at dansen fikk gå sin gang uten henne. Og sånn ble det. Neida, lurte dere. Demi, Tia og min kjære nabo og klassekamerat Pancho brukte alle telefoner og datamaskiner som var tilgjengelig i huset og ringte både hit og dit for å fikse problemte. Etter en bom kjøretur i tolvtiden fant vi endelig ei jente i klassen som hadde et kostyme som var for stort, så vi kunne bytte. Da var kl halv ett var jeg hjemme, da stupte jeg i senga og åpnet ikke øynene før 07.15 neste morgen. Fantastisk.

Kostymet som jeg ofret blod, svette og tårer for å få tak i. Okei, det var satt litt på spissen. Det eneste som stemmer er sistenevnte. 

Min søsters kostyme var ikke fult så sexy som mitt, men flaks for henne: grønt er skjønt!

Fornøyd med sol og dans. Dette var forøvrig før jeg merket at jeg hadde blitt solbrent!

Nok en Chilensk dans, der mannen hopper rundt med en stokk før noen hula-hula jenter kommer inn og vrikker på både armer og ben i bare stråskjørt og bikini. Ikke hverdagskost for en nordmann nei.

Så var det tid for Chiles nasjonaldag, altså 18.september. Våknet litt smånervøs med tanke på at bunaden lå hjemme i Norge og jeg ikke hadde peiling på hva som kunne vær et passende "autfaith" for dagens annledning. Heiv på meg en hverdagskjole, svart strømpis og converse. Når søster fikk se dette var jeg tydeligvis alt for pynta! Men jeg sto på mitt og fikk beskjed om å pakke med meg daffeklær i veska, siden det kom til å bli kalt utover kvelden. Greit for me det altså. Kjørte en halvtime utenfor byen ca, der skulle vi tilbringe resten av dagen med noen familievenner. Dagen bestod av å grille, spise, spise enda litt mer, danse queca, spise, sove, spise, spille bingo, spise og spise enda litt mer. Som dere ser så var det å spise grillspyd med kylling, pølse, kjøtt og grønnsaker + hjemmelaget epmanadas som var dagens store gjøremål. Jeg liker'e! Jeg vant faktisk premie på bingoen, et spill. 

Gutta klar meg maten

Jeg fikk endelig bli en del av gjengen og ble en gjengleder siden jeg har 2 grillspyd og de andre bare har 1!

Ingen nasjonaldag uten nasjonaldansen!

Roscas eller smultring som vi sier på norsk (PS: dine er bedre bestemor, men de var en god erstatning da!)

Familiens premier! Jeg er den stolte eier av spillet som ligger underst, selv om jeg egentlig hadde mest lyst på sjokolade, men det er Tía sin premie. Demi vant 2 premier, penger og muffins!

Dagens nasjonal auufaith! (Sko fra converse, bukse fra Bikbok, skjørt som egentlig er en kjole fra en butikk i Chile, Flecee fra Stormberg (desverre kjøpt i fjor, så kan bli vanskelig å få tak i) skjer fra Topshop. Husker desverre ikke prisene..

Resten av ferieuken har jeg bare brukt til å sove lenge, øve på spanskgramatikk og henge med venner.

Jeg har også fått tatt taxi alene for første gang siden jeg kom hit. Det har gått veldig bra begge gangene, heldigvis. Det eneste jeg trenger å gjøre er å ringe Tía både under taxituren og når jeg har kommet frem for å forsikre henne om at alt har gått bra. I morgen skal jeg på mitt første AFS-møte for å bli bedre kjent med lokalkontaktene og de 2 andre studentene som bor her i Antofagasta. Det tror jeg blir veldig kjekt. Hang sammen med både Max og Melissa i kveld, og vi kom veldig godt overens! Jeg møtte også Melissa en gang tidligere den uken her og det er godt å ha noen å snakke med som er i samme situasjon som meg. Det eneste som er dumt er at hun bor i sørlige delen av byen, så det tar ca en halvtime å kjøre for å besøke henne, men flaks for meg bor Max "over hekken." så vi er nesten naboer. Dette fant vi ut i dag, etter nesten 2 mnd her nede. Avslutter innlegget med nok et bilde av nasjonaldansen med drakten til.

Foresten, hvis det er noe dere lurer på eller vil at jeg skal skrive om er det bare å skrive det i kommentarfeltet. Blir også veldig glad om noen legger igjen en liten kommentar. Jeg kommer også til å svare i kommentarfeltet. 

Chao, nos vemos :-)

Queca, Chiles nasjonaldans med tilhørende kostyme til.

fin de semana

Hei og hopp. Nå er nok en helg unnagjort, tenk på det'a! Denne helgen har vært over alle forventinger. På fredag var jeg på skolen i hele 10 timer. Først fram til kl 2 før jeg kom tilbake igjen kl 4. Da skulle jeg og noen andre i klassen ordne til og pynte standen vår som vi skulle ha på Kermesen på lørdag. Kermes er en typisk Chilensk ting. Da lager alle klassene på skolen forskjellige stands med forskjellig typisk chilensk mat, leker og konkurranser. Klassen min skulle selge foskjellige søtsaker og ha marengskasting. Ja, du leste riktig, vi laget marengs evt eggedosis som du kunne kjøpe for den nette sum av 50 øre i norske kroner og kaste i fjeset på en av mine klassekamerater! Kl halv 9 på kvelden var vi ferdig med å ordne standen med både flagg og de nasjonale fargene rødt, hvitt og blått.

Jeg og min gode venn blåser opp ballonger. 

God stemning

På lørdag gikk jeg opp på skolen i ett tiden, fordi jeg skulle ha turnus på standen vår kl 2. Like før kl halv 2 merket jeg at jeg hadde glemt minnekortet. Kriiise! Denne dagen MÅTTE dokumenteres. Jeg tok beina fatt og gikk de 7 minuttene det tar og gå til huset mitt. Der var resten av familien kommet hjem, lillesøster i en fin blå kjole (som jeg glemte å ta bilde av..) fordi hun skulle danse på sin skole. Fikk tilbud om å sitte på opp igjen, og i det jeg satte meg i bilen var batteriet på bilen flatt. Null problem. Jeg tok beina fatt igjen og gikk opp. Marengskastingen ble en stor suksse og vi tjente inn en fin pengesum til klasseturen vi skal på i begynnelsen av desember.

Måtte jo såklart sette mitt norske preg på standen vår!

Et TREFF, he-he

Fordelen med å få marengs i fjeset er at di kan spise det etterpå

Etter turnusen min møtte jeg Demi igjen og vi + Góte og Sebastian (kjæresten til Demi) gikk rundt og prøvde forskjellige typiske chilenske matretter. NAM.
Når klokken begynte og nærme seg 7 ble det danseshow. Også her var det selvfølgelig nasjonaldansen og andre typiske danser, men i forskjell til norske folkedanser var dette litt av ett show. Satt der og smilte fra øre til øre og kunne ønske hver og en av dere hadde vært der og sett det sammen med meg! Først danset de profesjonelle danserne før noen "heldige" utvalgte ble bedt opp til dans sammen med de. Og heldig som jeg er ble jeg bedt opp til Quecka (nasjonaldansen.) Hadde mest lyst å synke ned i stolen, jeg har trossalt bare danset det 2 ganger før, og tanken på å danse det foran hele skolen +++ ble litt meget, men så kom jeg på: "Jeg er jo utvekslingsstudent, alle vet det oog hvor mye er det egentlig mulig å drite seg ut?" Snart skulle jeg få svar på det. Jeg fikk på min gebrokne spansk sagt noe slik som: "Yo es un intercambio, yo bailar Quecka 2 vezes!!" (Som betyr: jeg har bare danset Queca 2 ganger før) Utrykket på min kjære dansepartner skulle jeg likt å sett igjen! Men på en eller annen klarte vi å komme oss igjennom dansen med mye hjelp fra min heiagjeng (les: demi + hennes venner) og mye latter fra både meg og resten av de som satt irundt. Men heey, er man utvekslingsstudent, så er man utvekslingsstudent!
Har desverre ikke bildet av dette siden minnekortet mitt var fult etter å ha filmet alle de andre dansene. Mye spesielt skal jeg si dere. Er ikke hverdagskost for en nordmann å få se menn danse i kun en truse med et sjal over eller hva jeg skal si som dekker kun det mest nødvendige. Men her er visst det helt vanlig. Alle klappet, ropte, jublet og heiet, FANTASTISK stemning. Liker virkelig hvor posetiv og engasjert den sør-amerikanske kulturen er. Dette var kanskje sør-amerikansk kultur på sitt beste også! Smilte fra øre til øre når jeg gikk hjem sammen med søster.

Chorypan, favoritten

Lekte litt snøhvit da vet dere, med det røde eplet og greier. Flaks for meg så var det ikke forgifta, LYKKE

Latin-amerikanske rytmer

Så var det søndag. Søndag er familiedag, og i dag var intet unntak. På formiddagen sløvet jeg bare med lekser og litt skyping med Marit, noe som var veldig koselig. Ja, jeg driver faktisk å forbereder en biologiframføring jeg skal ha foran klassen på tirsdag, på spansk selvfølgelig. Kan bli interessant!
I 4-5 tiden kjørte vi til andre siden av byen, noe som tar ca en halvtime siden antofagasta er så langt og tynt. Stoppet på et hesteshow der det var sprangridning som sto på planen. Etter en kortvisitt dro vi videre til ett fiskemarked eller hva jeg skal kalle det. Og jeg som har to bestefedre som er fiskere måtte bare hive inn håndkleet måtte gjemme nesen under jakken og hendene. Lukten som møtte meg var lite god ettersom fisken hadde lugget en dag uten is. Dere kan vel forestille dere lukten. Gikk gjennom markedet og bort på en ut på en platform. Da roper vertsfar som er litt lenger framme på meg: "MIRA MARTEEE" og der får jeg øye på 3 seler! Yep, korrekt, seler! Jeg var jo helt i 100, noe vertspappa synes var kjempeartig. Etter å ha vært der en liten stund avsluttet vi det hele med å kjøpe empanadaz con queso. Da kunne jeg konkludere med at denne helgen får ett stort pluss i boka. For en helg som avsluttes med yndlingsretten her nede kan umulig ha vært dårlig.

Hverdagshumor, det betyr foresten splittede bølger eller noe i den duren. Eller bare rompe-ola om du vil!

Bloggen vil desverre ikke laste opp flere bilder.. så selene og resten av fiskeindustrien får komme seneree! Buenas noches :-)

en utfordring eller to

Helt siden jeg kom til Chile for ca en og en halv måned siden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har opplevd noe som har fått meg til å smile hver dag. Men livet som utvekslingsstudent er ikke bare en dans på roser. Vi møter utfordringer hver dag, store som små. 

Her er en av de mindre utfordingene jeg har, nemlig: hvordan holde et skjell fast med øyet lengst mulig? Noen som utfodrer meg til denne leiken når jeg kommer hjem? jeg advarer dere, jeg har øvd og er DRITGOD nå.

Et av dem er språket. Det er kanskje den største utfordringen. En utfording vi MÅ møte hver dag, uansett hvor mye vi prøver kommer vi ikke bort fra den. Hver dag siden jeg kom hit har jeg prøv. Og det er sannelig ikke enkelt skal jeg si dere. Jeg, du, de, dere, han, hun, ja hva vet vel jeg? Og hvordan bøyer jeg det? Fortid eller nåtid? Det er så mange regler vi skal huske på. Hver dag kommer går jeg på skolen i visshet om at nå skal jeg sitte der i dag også, og smile pent og prøve og forstå. Er jeg heldig skjønner jeg kanskje en setning eller to av det jentegjengen sier. Det er sannelig ikke lett. Jeg blir kjempesliten av å høre et språk jeg ikke skjønner rundt meg til en hver tid. Jeg blir sliten av ikke å bli forstått eller få ytret meningene mine og jeg blir sliten av å ikke kunne le av vitsene resten av klassen ler av. Derfor føler jeg heller ikke at jeg har fått vist hvem den ordentlige Marte er. Hun som som oftest har et smil klistret om munnen, som lar skravla gå i et sett fra morgen til kveld og hun som virkelig bryr seg om andre og hvordan de har det. Dette fordi jeg ikke kan språket godt nok til å få utrykt meg, delt mine meninger og følelser og heller ikke gi respons på det de sier til meg. Jeg kjenner jo at språket kommer saakte men sikkert. Jeg prøver og blir rettet på. Det er sånn jeg lærer, så det kommer seg jo. Klassekameratene mine er heldigvis noen tålmodige sjeler som hver dag gir meg applaus for nye ord og setninger, sånt liker vi. Jeg ser virkelig fram til den dagen jeg kjenner at språket for alvor begynner og sette seg og jeg stolt kan svare på alt folk spør meg om. Til jeg kan ta del i klassens mange diskusjoner og latterkramper. Til jeg kan sitte med middagsbordet på søndagen når hele familien er samlet og både kunne svare og spørre om ting som har skjedd i løpet av uken. Det blir veldig fint tror jeg. Fram til da får jeg fortsette å smile og prøve meg fram med litt snakking her og der. Hoppe ut i det. Det er trossalt det jeg lærer mest av.

Nå tenker dere sikkert at jeg ikke har det så bra, og at jeg sitter i et hjørne for meg selv og smiler uten og forstå noe. Det er feil! Jeg har det superbra. Det valget jeg tok om å tilbringe et år i Chile er det beste og skumleste jeg noen gang har gjort. Nå ser jeg bare fram til å oppleve resten av eventyret jeg har igjen her med både oppturer og nedturere. Til og lære bedre å kjenne den chilenske kulturen, språket og ikke minst menneskene. Og ikke minst til å lære mer om meg selv. For det er sant som de sier, du lærer mye om deg selv av å være ett år ”alene.” 

Chilenere

Nå har ikke jeg vært her sånn superlenge, men dette er i hvertfall noen av inntrykkene jeg har fått av Chilenerene:

- De kysser på kinnet både når vi sier hei og hade.
- Hvite bukser er HOT. Det er liksom siste mote.
- Pan blir spist både til frokost, lunsj og kveldsmat.
- Alle kaker og andre søtsaker har manjar i seg. (Hapå)
- De bruker veldig mye tid på skole, kommer hjem kl halv 6 og sitter som oftest med skolearbeid til de legger seg.
- Alle er bestevenn med læreren. Kyss og klemmer deles ut i et sett. Det småprates hele tiden, og læreren er også gjerne med i samtalen.
- Facebook blir brukt til å dele hvor glad du er i hver enkelt person.
- Middagen her er kl halv 2 på dagen.
- De har veldig mange nasjonale leker, danser osv som de er veldig stolte av.
- Alle er veldig treige, når det gjelder alt. Jeg blir seriøst stressa over hvor sakte alle sammen går.
- Kan generelt veldig lite om Norge og Europa. Vi kan tydeligvis ta tog gjennom hele Europa på en dag!
- Bilbelte brukes bare av de som sitter foran. (slapp av muttern, jeg bruker bilbelte hele tiden.)
- De fleste har hushjelp.
- Ordet trening har en helt annen betydning enn i Norge. Her har du trent hvis du har vært i litt mer fysisk aktivitet enn normalt.
- De drikker veldig mye te.
- De deler bort halve lunsjen sin til alle andre som spør om de kan få smake litt.
- Alle er kjempehyggelige.
- De synes det er kjempemorsomt at dansen som blir mest brukt på fester i Norge er "hopping" opp og ned med en hånd i luften. Her er det rytmer og det litt mer sensuelle som gjelder! (morro, siden jeg ikke eier et snev av rytme!)
-  Spør noen om å få låne en cien får du den aldri tilbake. Ikke at 1,50 kr er så veldig mye da!
- Søndager er familiedag, da skal du helst være sammen med familien.
- Barnebursdagene her er veldig store, da leies som oftest et lokale og de har temabursdag. Bursdagen begynne også som oftest kl 10.00 på en lørdagsmorgen.
- Her dypper du fjeset ned i bløtkaken etter at bursdagssangen er sunget! (gjett om den tradisjonen skal videreføres til Norge da dere!)

Det er mye mer som jeg ikke kommer på i farten, dette var bare en liten smakebit. Ideen har jeg foresten tatt fra bloggen til min kjære bestevenninne Sofie som tilbringer ett år i Argentina. Ta turen innom å les om hennes blogg på: http://sofieiargentina.blogspot.com/ :-)

Meg på en sjappe for temafester. Som dere ser skal jeg en litt mer vulgær fezt!

en liten oppdatering fra Chile

Så var det på tide med litt skriblerier igjen fra Chile da. Siden sist har jeg opplevd mye og jeg begynner å like Chile og de chilenske vanene mer og mer. Det var ikke lett for ei jente fra Norge og komme til Chile der kyss på kinnet er måten vi hilser på og begrepet tid ikke eksisterer. Etter over en måned her nede i varmere strøk har jeg til og med begynt å fått litt farge på de runde bollekinnene mine, ikke værst bare det. Språket kommer sakte men sikkert, og godt er det. Det er ikke få gangene jeg har ropt ut "LENTO, LENTO" som betyr sakte. Du skjønner, her slenges ordene ut fortere en jeg rekker og ta de inn, så da blir det litt krøll da. Derfor ser jeg veldig frem til å kunne delta i samtalene uten og måtte rope ut både "lento og yo no entedi nada." Gi med et par måneder, og jeg er der. Det mangler i hvertfall ikke på lærerlysten og folk som vil lære meg språket her nede. 

Ellers går dagene her nede fort, nesten får fort. Når jeg får høre at det er over en måned siden jeg dro hjemmefra kan jeg nesten ikke fatte hvor dagene har blitt av. Det føles som en uke! 

Dagene startes med frokost på senga av min kjære vertsmamma før jeg hopper i skoleuniformen og drar på skolen. Skolen kan jeg fortelle litt mer om i ett annet innlegg. Skoledagen slutter kl 17.25 og da kommer jeg hjem til nyrydda rom, vi har nemmlig hushjelp. Ettersom jeg har forstått det er dette helt vanlig her nede. (men fortvil ikke mamma, på lørdager og søndager må jeg faktisk rydde rommet selv!)

Så over noen glimt fra min hverdag den siste måneden: 

 1. Hadde tsunamiøvelse på skolen. Jeg skjønte jo såklart ingenting, så Paula og Katha prøvde og demonstrere for meg at om det kommer en tsunami på du holde for nesen og dukke. Heldigvis kan jeg å svømme, så det trengte de ikke å lære meg. 

 2. Jeg har fått et positvt inntrykk av mine klassekamerater som alle er veldig greie og smilende. Her lurte vi fotografen med å vær superblid. Egentlig ville vi inn å spille fotball fordi vi hadde fritime, men som de pliktoppfyllende elevene vi er satt vi rolig å ventet på klarordre fra skolens ledelse om at det var trygt å gå inn. Det var etter den høyst dramatiske tsunamiøvelsen. (det er det samme som brannøvelse hjemme, så den var ikke på ekte altså.)

 3. Her fikk jeg ENDELIG prøve uniformen sånn som den skal være. Følte meg ganske fresh og sexy. Skjørtet fikk jeg desverre bare låne av en klassevenninne. Mitt skjørt vet jeg ikke hvor er, men regner med å få det i løpet av en måned. Men for all del, jeg trives godt i min blå joggebukse jeg.

 4. Her er jeg klar for min første fotballkamp for skolelaget som vi forøvrig vant 2-0! Vi har en trening i uken, men det varierer litt hvor lenge vi holder på da, det kommer ann på dagsformen. Og når vi snakker om trening, hadde kondisøkt, da kjørte vi 2 doggiser så var vi ferdig. De fleste gjennomførte bare 1 da, men jeg sto på og gjorde 2. Tror min respekt for treneren fra håndballen kom godt med der ja. Foresten, jeg var litt BADASS her da, brukt skoleuniformssokkene siden jeg enda ikke har kjøpt fotballsokker.

 5. Fikk endelig tvingt en jente i klassen til å lage pannekaker til meg. Neida, slapp av mamma, jeg tvingte henne ikke, hun innviterte meg faktisk. Jeg ble så overlykkelig at jeg skrev lapp til en i klassen der det sto: "Jeg skal spise pannekaker på fredag, det skal ikke du!!" (på spansk selvfølgelig.) Fikk bare et surt fjes tilbake. Makan til sjalusi tenkte jeg. Dette var foresten første gang Fanny laget pannekaker!

 6. Og slik ble resultatet! NAM! Er de godkjent Gunnar? De har desverre ikke blåbærsyltetøy her, så jeg slo til med manjhar som smaker det samme som HaPå. Muy rico!!

 7. Jeg har kanskje glemt å nevnt at jeg har hund. Eller kanskje jeg har nevnt det, jeg vet ikke. Men nå vet dere det. Og på søndag skulle den bades, fordi den var skitten. Som dere kanskje ser er ikke det hennes favoritting å gjøre. Hun bruker kjole til vanlig, fordi hun fryser sånn, så all pelsen utenfor kjolen var grå. Men etterpå var hun stolt og fin da, så da var vi tilgitt!

8. Mine søte klassekamerater laget til meg før jeg skulle spille kamp. De møtte desverre ikke opp da, så plakaten ble ikke brukt, men jeg fikk den i gave på skolen dagen etter. Men det er trossalt tanken som teller!

 9. Så fikk jeg norgespakken min, ENDELIG! Min kjære fysikklærer Albert Einstein synes dette var kult ga tommel opp. Usikker på om det var fordi han fikk ta bilde med meg eller om det var sjokoladen. Tror mest på sistenevnte.

 10. Resten av klassen var også kjempefornøyd med endelig å få smake den norske sjokoladen jeg hadde prata så mye om. Den ble spist opp på null komma niks og de har allerede spurt etter ny bestilling! Her går det unna skal jeg si dere.

11. Sjokoladedagen ble kronet med 7,0 på matematikkprøva mi! De fleste som kjenner meg vet at dette ikke er mitt sterkeste fag, så det ble ett lite gledeshyl når jeg fikk den i hånda! Ja, her går karakterene til 7,0 og ikke 6,0. Dagen før hadde jeg sprunget rundt halve skolen for å spør om hjelp siden jeg ikke skjønte noe av oppgavene. Er ikke så lett når teksten står på spansk. Fant hjelp hos kjæresten til vertssøsteren min og hans klassekamerater. Så der sto jeg + 6 chilenske gutter som skulle prøve og lære meg pytagoras ++, det gikk jo kjempebra det ser dere! Selv om jeg var litt lost noen ganger når de prøvde å forklare så kom det seg etterhvert. De var kjempehappy når jeg klarte en oppgave og jeg strålte som ei sol fordi jeg skjønte matematikk OG spansk. 2 fluer i en smekk det, ikke værst! Så nå vet jeg hvor jeg skal søke hjelp til neste matematikkprøve.

Det var alt for denne gang. Adios amigos, nos vemos! 

Bienvenido!

Hola! Etter to slitsome døgn med reising og to kalde dager på en slags skole/klosterting i Santiago var det endelig på tide og ta en tre timers lang flytur til Antofagasta, min nye by. Innsjekkingen og alt gikk helt fint, flyet var bare litt forsinket (det er ikke noe som heter presis i Chile) og jeg fikk en hel treseter for meg selv. Livet var ganske bra! Så landet jeg på flyplassen, gikk bort til rullebåndet og plasserte meg ett sted hvor jeg hadde utsikt til alle koffertene. Men neida, så enkelt skulle det jo ikke være. Den kom ikke, ingen koffert, nada og niks. Jeg måtte ta språket fatt og spørre en dame om hjelp, etter litt Spanglish fikk jeg sagt at jeg hadde mistet kofferten min og hun skrev ned alt. Jeg fikk et papir i hånden og skjønte nada og niks om hva som var skrevet på det. Men det fikk bare vær, nå skulle jeg møte min nye familie! Jeg og to tyskere (ja, heldigvis var jeg ikke alene) gikk ut i ankomsthallen. Der sto familien + Demis (min lillesøster på 16 år)  bestevenninne for å ta meg imot. Med plakat og greier! Det ble både kyss, klapp og klem! Her kysser vi nemmlig på kinnet når vi hilser. Vi satte oss i bilen, men lillesøster Antonella, eller Anto som hun blir kalt på Tia Paolas fang. Jeg kaller vertsforeldrene mine Tia Paola y Tio Luíz!

Vel hjemme, uten koffert begynte jeg å pakke ut det lille jeg hadde i håndbagasjen før det ble lunsj. Kjøtt med grønnsaker. Allerede her startet de og spørre meg ut om hva de forskjellige tingene heter. De sier det og jeg repeterer. Noe går ut igjen, mens noe faktisk sitter igjen. Utrolig, men sant!
Etter mat kom enda en venninne av Demi, Paoli. Vi gikk bort til lærern min som bor litt lengre bort i gaten for å hente hennes timeplan så jeg kan begynne å velge fag. Vet ikke helt hva det endte opp med jeg, men jeg skal visst tydeligvis ha både FYSIKK og BIOLOGI. Yes, på spansk! Men som Demi sa: Du trenger ikke ha kjemi! Heldige meg. Dette kommer til å gå som smurt, eller hva mamma? I tilegg har jeg valgt historie og tegning. Så nå skal jeg lære litt som Chiles historie! Det tror jeg kan bli veldig bra.
Vi lagde pannekaker, de var ikke helt Gunnarstyle, meen en veldig veldig god erstatter. Så istedenfor blåbærsyltetøy ble det Hapå.

Ble vekt kl 9 med frokost på sengen av Tia Paola før jeg gikk i dusjen. Kaldt vann som vanlig, meen jeg skal ikke klage. Det blir nok en vane etterhvert, og det er jo faktisk ikke såå ille! Kledde på meg før vi kjørte til skolen. Der skulle vi snakke med rektor ang skoleuniformen osv (som jeg ikke får før nesten mandag. Vent i spenning etter bildet!) Det viste seg også å vær ''graduation'' for småkidsa, så vi ble igjen for å se den. Plutselig roper rektor opp navnet mitt og gjett hvem som får beskjed om å komme opp på podiet og presentere seg selv foran hele skolen? Om du gjettet meg er du dritgod! Jadda, så der sto jeg da. Fikk frem noe slikt som: ''Hello, my name is Marte and i'm from a small city called Molde in Norway.'' Tipper at halvparten ikke engang vet hvor Norge er! Så det var mitt lille minutt som kjendis!
Så var det tid for å bli med klassen opp til klasserommet for en liten ''fiesta'' med kakespising. Kjempestening. Alle var kjempehyggelig og prøvde sitt beste med å prate både engelsk og spansk. Tror dette vil bli veldig veldig bra! Så var det tid for å dra hjem. Det siste jeg gjorde før jeg gikk fra klasserommet var å søle juice utover skolebaggen til en i klassen! Kjempebra jobbet Marte, clap!

Jeg kom hjem, dro i parken med Antonelle. Anto synes foresten jeg er kjemperar som ikke skjønner hva hun sier. Og dessuten har hun poengtert flere ganger at hun ikke skjønner hva jeg sier heller. Men hun er kjempesøt da. Etter det tok jeg en powernap før vi dro inn til byen. Jeg ble introdusert for ''Mallen'' som er ett kjempestort kjøpesenter med alle mulige slagt butikker. De har til og med Timberlake, pappa! Etter å ha vært på ''mallen'' en god stund var det tid for å dra hjem med fire stk i baksetet. Det er helt vanlig med overlast her, null problem. Men jeg kan berolige deg med at de ikke kjører i hundreoghelvette her da, mamma. Så no worries! Når vi kom jeg hjem var abuela, tia y la prima kommet på besøk. Enda mer kyss på kinnet og enda mer høylytt latter og spansk prat. Men denne gangen klarte jeg faktisk å svare på noen av spørsmålen og skjønne noen av samtalene uten hjelp fra Demi.

Dagene har vært kjempebra sålangt, og jeg ser virkelig fram til alt jeg skal få oppleve!