en utfordring eller to

Helt siden jeg kom til Chile for ca en og en halv måned siden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har opplevd noe som har fått meg til å smile hver dag. Men livet som utvekslingsstudent er ikke bare en dans på roser. Vi møter utfordringer hver dag, store som små. 

Her er en av de mindre utfordingene jeg har, nemlig: hvordan holde et skjell fast med øyet lengst mulig? Noen som utfodrer meg til denne leiken når jeg kommer hjem? jeg advarer dere, jeg har øvd og er DRITGOD nå.

Et av dem er språket. Det er kanskje den største utfordringen. En utfording vi MÅ møte hver dag, uansett hvor mye vi prøver kommer vi ikke bort fra den. Hver dag siden jeg kom hit har jeg prøv. Og det er sannelig ikke enkelt skal jeg si dere. Jeg, du, de, dere, han, hun, ja hva vet vel jeg? Og hvordan bøyer jeg det? Fortid eller nåtid? Det er så mange regler vi skal huske på. Hver dag kommer går jeg på skolen i visshet om at nå skal jeg sitte der i dag også, og smile pent og prøve og forstå. Er jeg heldig skjønner jeg kanskje en setning eller to av det jentegjengen sier. Det er sannelig ikke lett. Jeg blir kjempesliten av å høre et språk jeg ikke skjønner rundt meg til en hver tid. Jeg blir sliten av ikke å bli forstått eller få ytret meningene mine og jeg blir sliten av å ikke kunne le av vitsene resten av klassen ler av. Derfor føler jeg heller ikke at jeg har fått vist hvem den ordentlige Marte er. Hun som som oftest har et smil klistret om munnen, som lar skravla gå i et sett fra morgen til kveld og hun som virkelig bryr seg om andre og hvordan de har det. Dette fordi jeg ikke kan språket godt nok til å få utrykt meg, delt mine meninger og følelser og heller ikke gi respons på det de sier til meg. Jeg kjenner jo at språket kommer saakte men sikkert. Jeg prøver og blir rettet på. Det er sånn jeg lærer, så det kommer seg jo. Klassekameratene mine er heldigvis noen tålmodige sjeler som hver dag gir meg applaus for nye ord og setninger, sånt liker vi. Jeg ser virkelig fram til den dagen jeg kjenner at språket for alvor begynner og sette seg og jeg stolt kan svare på alt folk spør meg om. Til jeg kan ta del i klassens mange diskusjoner og latterkramper. Til jeg kan sitte med middagsbordet på søndagen når hele familien er samlet og både kunne svare og spørre om ting som har skjedd i løpet av uken. Det blir veldig fint tror jeg. Fram til da får jeg fortsette å smile og prøve meg fram med litt snakking her og der. Hoppe ut i det. Det er trossalt det jeg lærer mest av.

Nå tenker dere sikkert at jeg ikke har det så bra, og at jeg sitter i et hjørne for meg selv og smiler uten og forstå noe. Det er feil! Jeg har det superbra. Det valget jeg tok om å tilbringe et år i Chile er det beste og skumleste jeg noen gang har gjort. Nå ser jeg bare fram til å oppleve resten av eventyret jeg har igjen her med både oppturer og nedturere. Til og lære bedre å kjenne den chilenske kulturen, språket og ikke minst menneskene. Og ikke minst til å lære mer om meg selv. For det er sant som de sier, du lærer mye om deg selv av å være ett år ”alene.”